Forurensingsloven

Forurensning og forsøpling er forbudt - med mindre du har tillatelse. Forurensningsloven skal både verne det ytre miljøet mot forurensning og fremme effektiv og bærekraftig produksjon, avfallsminimering og god avfallshåndtering.

Forurensningsloven er en av de klassiske norske miljølovene, innført i 1981, med prinsippet om ”forurenser betaler” som et bærende element. Det er alltid forurenser som har ansvaret for å begrense sin forurensning, overvåke og konsekvensvurdere den, og sørge for at den blir minimert og at avfall blir skikkelig håndtert. Men Forurensningsloven gir også myndighetene en rekke muligheter til å rydde opp i forholdene der forurenser ikke følger opp sitt ansvar, eller der det ikke er mulig å identifisere forurenser.

Loven forvaltes av både Miljødirektoratet, fylkesmannen, kommunen og Kystverket litt avhengig av virksomhetstype og omfang på forurensningen (se Hvem beskytter natur og miljø?).

Noen sentrale bestemmelser i forurensningsloven er:

• § 6. (hva forstås med forurensing). Alle vanlige forurensningstyper er inkludert, men det kan være verdt å merke seg at også støy, rystelser, lys og stråling kan omfattes. Forurensningen må være til skade eller ulempe for miljøet for å rammes av loven.
• § 7. (plikt til å unngå forurensning). Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning hvis det da ikke dreier seg om vanlig ubetydelig forurensing fra landbruk, boliger, kontorer m.v. ( § 8). Med hjemmel i § 9 er det også fastsatt en forskrift (Forurensningsforskriften) som nærmere angir grenseverdier for hva som er tillatt og forbudt. Hvis forurensningen ikke faller inn under noen av de nevnte unntakene, må den som har tenkt å forurens søke tillatelse/konsesjon etter lovens § 11. 
• Når det er fare for forurensning i strid med loven, eller i strid med tilltelse i medhold av loven, skal den ansvarlige for forurensning sørge for tiltak for å hindre at den inntrer. Har forurensningen inntrådt skal han sørge for tiltak for å stanse, fjerne eller begrense virkningen av den. Den ansvarlige plikter også å treffe tiltak for å avbøte skader og ulemper som følge av forurensningen eller av tiltakene for å motvirke den.
• §11 gir forurensningsmyndigheten mulighet til etter søknad og offentlig høring å gi tillatelse til virksomhet som kan forvolde forurensning, dog kun så lenge virksomheten er i tråd med vedtatte kommunale planer etter Plan- og bygningsloven. Forurensningsmyndigheten kan ifølge § 18 når som helst endre tillatelsen om de finner det nødvendig, for eksempel om miljøskaden blir større enn forventet, eller det kommer nye metoder som gjør det lett å begrense forurensningen.
• § 28 (forbud mot forsøpling). Ingen må tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet. Bestemmelsen i første punktum gjelder også skipsvrak, flyvrak og andre liknende større gjenstander. Den som har overtrådt forbudet i første ledd, skal sørge for nødvendig opprydding.
• § 29 (krav til anlegg for behandling av avfall) Den som driver opplagsplass eller anlegg for behandling av avfall som kan medføre forurensning eller virke skjemmende, må ha tillatelse etter reglene i kap. 3. Hvis ikke tillatelse foreligger kan han etter § 37 bli pålagt å rydde opp i avfall o.l. eller betale for opprydding som kommunen eller staten gjennomfører. Forurensningsmyndighetene har med hjemmel i loven gitt forskrifter som nærmere regulerer behandlingen av avfall, Avfallsforskriften.

Miljødirektoratet og fylkesmennene tar imot søknader om forurensning fra ulike virksomheter, og kan så gi en utslippstillatelse på nærmere vilkår. Klima- og miljødepartementet har delegert til kommunen myndighet til å føre tilsyn og treffe enkeltvedtak for å stoppe eller rydde opp i forsøpling eller brenning av avfall. Kommunen er også ansvarlig myndighet for å iverksette hastetiltak ved akutt forurensning i relativt liten skala, mens Kystverkets beredskapsenhet trer inn ved stor akutt forurensning som for eksempel oljesøl fra skipsulykker.

Ved søknader om store nye forurensninger på et nytt sted eller ved store utvidelser av eksisterende drift må søker gjennomføre og bekoste konsekvensanalyser. Her må både miljøet på stedet og påregnelige effekter av det planlagte utslippet redegjøres for. Forurensningsmyndighetene gir detaljerte retningslinjer for hva utredningen skal inneholde. Det er også viktig å huske at ikke all forurensing er farlig.