Viktige saksbehandlingsregler i Forvaltningsloven

Når forvaltningsorganer gjør enkeltvedtak må de holde seg innenfor omfattende saksbehandlingsregler som finnes i forvaltningslovens kapittel IV, V og VI.

Noen av lovens regler kommer til anvendelse uavhengig av sakens karakter. Dette gjelder reglene om habilitet i kapittel II og forvaltningsorganets veiledningsplikt etter § 11. Plan- og bygningsloven har for øvrig regler om kommuners informasjonsplikt som supplerer og utdyper forvaltningslovens regel om veiledningsplikt.

De fleste av lovens regler gjelder uten videre for forvaltningenes saksbehandling, mens noen av dem først kommer til anvendelse hvis noen påberoper dem overfor det aktuelle organet. Dette gjelder § 18 om rett til innsyn i dokumenter, samt § 12 som gir en part rett til å la seg representere ved fullmektig, samt § 36 som i visse tilfeller gir en part rett til å få saksomkostninger dekket av det offentlige.

Noen viktige regler er:

• At forvaltningsorganet har utredningsplikt (§ 17), det vil si at forvaltningsorganet selv må skaffe seg forsvarlig kunnskapsmessig grunnlag for sin avgjørelse. Det er her viktig å huske at Naturmangfoldloven ytterligere spesifiserer hva som trengs av kunnskap i saker som berører naturverdier, for eksempel plikt til å vurdere samlet belastning og at både erfaringskunnskap og vitenskapelig kunnskap er relevant. I utredningsplikten ligger også en plikt til å gjennomføre høring med berørte parter og ta hensyn til relevante innspill.
• At parter har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. (§ 18) I de fleste tilfeller har du rett på alle dokumenter i offentlige saker, så lenge de ikke inneholder sensitive person- eller bedriftsopplysninger eller er åpenbart uferdige arbeidsnotater. Miljøinformasjonsloven gir ytterligere vekt til naturverninteressenes forespørsler om informasjon. Alle etater skal ha offentlig tilgjengelige postlister, og har i tillegg arkivansatte som er behjelpelige med å oversende dokumenter i bestemte saker du er interessert i. Les her om den offentlige elektroniske postjournalen OEP.
• At vedtak skal være skriftlige, skal være begrunnet og redegjøre for det faktiske og rettslige grunnlag vedtaket bygger på (§§ 23, 24 og 25). I mange kommunale sakspapir vil du nå alltid gjenfinne en standardoverskrift ”konsekvenser for natur og miljø”. Dersom det ikke står noe under denne overskriften, er det rimelig å anta saken ikke er godt nok vurdert.
• At vedtak kan påklages og hvordan klagesaksbehandlingen skal gjennomføres (kapittel VI). Kommunale vedtak vil for eksempel ofte kunne påklages til fylkesmannen, mens vedtak hos fylkesmenn og direktorater kan påklages til Miljøverndepartementet. De instansene som gjør vedtaket har plikt til å rettlede deg om dine klagemuligheter.