Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven skal sikre strandsone, skog og mark mot utbygging, men blir ofte brukt til det motsatte. Menneskers bruk av areal er den største trusselen mot naturmangfoldet, og nesten alle vedtak om arealbruk gjøres i kommunene. Når kommunestyrer over det ganske land skal velge om de vil si ja eller nei til bygging i sårbar natur, hvor de skal legge en sykkelvei eller omgjøre et grøntområde til boliger er det plan- og bygningsloven de bruker.

Plan og bygningsloven ble modernisert i 2009 og er den viktigste loven nå kommunen skal bestemme hvordan lokalsamfunn skal utvikle seg. Dette nedfelles i en kommuneplan som alle kommuner skal ha der planene konkretiseres. Loven har mange gode bestemmelser for å sikre natur- og miljø, men den åpner også for dispensasjoner (dvs tillatelser under særlige vilkår), en mulighet mange kommuner bruker ofte.

Lovens formål er «å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner». Det skal legges vekt på langsiktige løsninger, og konsekvenser for miljø og samfunn skal beskrives.

Særlig viktig for lokale natur- og miljøverninteresser er de nå skal «møte en mer oversiktlig lov og mer forutsigbare planprosesser som vil gjøre det lettere å påvirke beslutningene», i følge tidligere miljøvernminister Erik Solheim. Det betyr at kommunens planforslag og private arealplaner skal gjøres offentlige og innby til innspill med god frist, og derigjennom sikre til medvirkning. På den andre siden er det bare mulig å klage på enkeltvedtak eller reguleringsvedtak en gang, og ingen aksept for klager som kommer etter at klagefristen er utløpt.

Samtidig som muligheten til medvirkning styrkes, stilles kommunene og fylkene friere til hva slags planer de kan lage, og får flere muligheter, og fylkene får i tillegg mer myndighet til å styre regional utvikling.

Loven har et generelt forbud mot bygging i 100-metersbeltet langs sjøen og langs vassdrag. Der skal det ”tas særlig hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser”. Loven begrenser også mulighetene for utbygging i såkalte LNF-områder, det vil si områder som er avsatt til landbruks-, natur- og friluftsformål.

Selv om loven setter klare begrensninger for tiltak i sårbare områder, gir norske kommuner svært mange dispensasjoner. Det øker presset på arter og naturtyper, som i praksis gjør en del kommuner til en trussel mot det norske naturmangfoldet.

Det er også verdt å merke seg at kommunene nå skal ta hensyn til klima, og miljøvennlige transport og energiløsninger i sitt planverk. Kommunene skal stimulere til reduksjon av klimagassutslipp og økt miljøvennlig energiomlegging. Plan- og bygningsloven stiller også flere miljøkrav til nye bygg. Det er krav til isolasjon (U-verdi) i vegger, gulv, tak og vinduer, og forbud mot installering av oljekjel. På den andre siden omfatter ikke loven lenger energispørsmål, som blant annet gjør at kommunene ikke kan stoppe f.eks. høyspentledninger gjennom kommunens område.