Fra 2001 har vannressursloven vært den generelle loven om vassdragene, med bestemmelser for alle som skal iverksette tiltak som berører vassdrag eller grunnvann.

Vannressurslovens forhold til plan- og bygningsloven (pbl) må også alltid avklares i hver enkelt sak, generelt gjelder at saken må ha tillatelse etter minst en av lovene og at man legger opp til å unngå dobbeltbehandling.

Lovens hovedformål er «å sikre en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann». Forvaltere er i vannressurslovens forstand både offentlige myndigheter og den enkelte bruker/eier av vassdraget. Norges vassdrag og elektrisitetsvesen (NVE - link) er myndighet og/eller saksbehandler for det meste av vannressursforvaltningen.

Vannressursloven gjelder ferskvannsressursene, dvs. både overflatevann og grunnvann, jf. lovens § 2. Loven inneholder blant annet regler om forvalteransvar, konsesjonsplikt og tilsyn med tiltak i vassdrag.  Regler om lakse- og innlandsfisk og forurensning finnes imidlertid i egne lover.

Vannressurslovens virkeområde er utvidet i forhold til den tidligere vassdragsloven. Nytt er at den også omfatter regler for grunnvann. Den gir dessuten muligheter til å konsesjonsbehandle tiltak utenfor vassdraget som har virkning for vassdraget. En konsesjon er en tidsbegrenset rett til å bruke vannressursene på bestemte vilkår, for eksempel et vannkraftverk i en elv. Andre utvidelser i forhold til tidligere lov er bl.a. muligheten til å innkalle til konsesjonsbehandling tidligere konsesjonsfrie tiltak (§ 66), og endre vilkår for tidligere gitte konsesjoner (§ 28). Loven har også skjerpede straffebestemmelser og muligheter til å pålegge tvangsmulkt.

Noen nøkkelpunkter i vannressursloven for miljøinteressene er:

• Konsesjonspliktige tiltak som ikke kan iverksettes uten søknad og godkjenning er tiltak som kan være til "nevneverdig skade eller ulempe", mens det for tiltak utenfor vassdrag gjelder kun for tiltak som kan ha "påtagelige virkninger". Typiske eksempel på konsesjonspliktutløsende tiltak er a) bekkelukking, b) uttak og bortledning av vann som endrer vannføringen i elver eller bekker ut over naturlig minstevannføring, c) alle endringer som vil påvirke verneverdiene i vernede vassdrag.

 

• Mikrokraftverk, elveløpsoppretting og –pleie er eksempler på tiltak som normalt er unntatt fra konsesjonsplikt etter vannressursloven, men om de er planlagt i vernede vassdrag vil vurderingen om konsesjonsplikt utløses eller ikke (?) være basert på en strengere vurdering av miljøkonsekvensene (§ 35).

 

 

• NVE skal føre tilsyn med tiltak som er gitt konsesjon, både under bygge- og driftsfasen, slik at landskaps-, natur- og miljømessige forhold ivaretas. NVE har myndighet til å kreve avbøtende tiltak når som helst i konsesjonsperioden, og retting og sanksjoner ved konsesjonsbrudd.

 

• Reglene om forvalteransvar og aktsomhetsplikt presiserer at enhver skal opptre aktsomt for å unngå skade eller ulempe i vassdraget for allmenne eller private interesser, og at vassdragstiltak skal fylle alle krav som med rimelighet kan stilles til sikring mot fare for menneske, miljø og eiendom. Som eksempler på allmenne interesser kan nevnes fiskens frie gang, allmenn ferdsel, naturvern, biologisk mangfold, friluftsliv, vitenskapelig interesse, kultur- og landskapshensyn, jordvern, hensyn til flom og skred m.v.

 

 

• Vassdragsmiljøet er videre sikret gjennom regelen i § 11 som sier at det langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring skal opprettholdes et begrenset naturlig vegetasjonsbelte som motvirker avrenning og gir levested for planter og dyr. Kommunen har myndighet etter § 11 andre ledd til å fastsette kantvegetasjonsbredden, mens det er kun fylkesmannen som kan gi eventuell fritakelse fra å opprettholde vegetasjonsbeltet.

 

• Prosjekt som er gitt tillatelse etter vannressursloven er unntatt fra normal kommunal byggesaksbehandling, men pbl øvrige byggebestemmelser gjelder likefullt. For eksempel skal større vassdragstiltak konsekvensutredes (KU) etter plan- og bygningslovens bestemmelser.

 

• Vernede vassdrag: Vassdragsvernet er lovfestet i § 32 i vannressursloven. Av lovens § 33 framgår det at forholdene i vernede vassdrag særlig skal ivaretas gjennom særreglene i § 35, bl.a. skal det legges vesentlig vekt på verneverdiene når det fattes vedtak etter vannressursloven. Med hjemmel i Plan og bygningsloven er det videre gitt Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag. De rikspolitiske retningslinjene gjelder i en sone på inntil 100 m langs vernede innsjøer, elver og større bekker. Kommunen kan fastsette bredden på kantsonen i medhold av plan- og bygningsloven.