Du er her:

Naturmangfoldloven

Den nye Naturmangfoldloven fra 2009 gjelder for alle inngrep i naturen, og nedfeller for første gang i lov grunnleggende naturvernprinsipper.

Naturmangfoldloven regnes som en av verdens beste og mest moderne miljølover. Det kanskje viktigste grepet med Naturmangfoldloven er at den er sektorovergripende, som betyr at alle sektorer i samfunnet må følge den selv om disse er underlagt egne lover. Her kan du lese mer om historien til Naturmangfoldsloven. De viktige hovedprinsipper gitt i lovens kapittel II, spesielt paragrafene 8-12, skal gjelde for all offentlig saksbehandling:

  • For første gang er føre var-prinsippet lovfestet i Norge. Dette bikker bevisbyrden for miljøforsvarlighet over på den som vil gjøre naturinngrep. Hvis det mangler vesentlig kunnskap kan naturinngrepet eller forurensningen ikke tillates.
  • Nytt er også at offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet og miljø skal bygge på en kombinasjon av vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap. Beslutningstaker kan kreve tilleggsutredninger, og må også høre på erfaringer for eksempel fiskere eller lokalkjente har om naturverdiene som berøres.
  • Søknad om påvirkning på et økosystem eller naturområde skal vurderes ut fra den samlede belastningen på naturen i området. Planlegges for eksempel et nytt forurensende utslipp, kan det ikke tillates uten å vurdere også andre påvirkninger fra for eksempel tidligere utbygging og forurensning. Også fremtidig belastning skal tas med i denne vurderingen allerede fra første inngrep i et område.
  • Den som ødelegger miljøet må betale for seg, og kan bli pålagt avbøtende eller reparerende tiltak på stedet eller å bygge opp tilsvarende naturkvaliteter annet sted. Prinsippet styrkes ytterligere av lovens prinsipper om bruk av best tilgjengelige teknikker og driftsmetoder og prinsippet om best lokalisering.

En annen viktig nyvinning i loven er ”utvalgt naturtype” og ”prioritert art”. For første gang kan arter og naturtyper på denne måten enkelt velges ut og gis særlig beskyttelse, både nasjonalt og lokalt, hvis det kan dokumenteres at de trenger det for å overleve. Både staten og kommunene har denne muligheten, de første naturtypene er allerede utvalgt. Miljøorganisasjonene er blant dem som kan kreve at myndighetene skal vurdere utvelgelse. Der utvalgte arter eller naturtyper er lokalisert gir loven dem en særskilt beskyttelse gjennom handlingsplaner, kartfesting, og gjennom egne saksbehandlingsregler (f.eks detaljforskrift) ved alle påvirkninger og inngrep.

Naturmangfoldloven gir også forbedringer i forvaltingsregimet for verneområder: Nasjonalparker, landskapsvernområder, naturreservater, biotopverneområder og marine verneområder.