Mer om forurensing

Utslippstillatelser blir som regel gitt for flere år av gangen etter en grundig søknads- og behandlingsprosess, der blant annet naturens tålegrense i området (f.eks nabolagets luftkvalitet, en elv, en sjø eller en fjord) må vurderes.

Det er krav om at bedriften skal bruke markedets mest miljøvennlige teknologi samt underveis holde seg oppdatert og alltid skifte til mest miljøvennlige kjemikalier der det er praktisk mulig (substitusjonsprinsippet). En rekke forskrifter og andre lover tillegsregulerer også forurensningen, slik som naturmangfoldloven, produktkontrolloven, avfallssforskriften, vannforskriften, havressursloven og regler om internkontroll og arbeidsmiljø.

Miljøvernere og naboer har en viktig rolle både i høringsrundene for utslippstillatelser og under driften for å se at alt foregår forsvarlig. I tillatelsene/konsesjonene etter forurensningsloven bestemmes det nemlig hva og hvor mye bedriften har lov til å slippe ut, og hvordan bedriften selv må overvåke og dokumentere dette. Med prinsippet om egenkontroll følger også at det er viktig med uavhengige vaktbikkjer. Endel forurensning rundt bedrifter skriver seg fra konsesjonsavvik, og ofte er det ”gamle synder” som likefullt er forurensers ansvar idag (nesten 3000 steder i Norge er det kartlagt forurenset grunn). I tillegg er det verdt å merke seg at det fortsatt finnes endel gamle utslippstillatelser som er så rundt formulert at de har vært vanskelige både for bedriften og forurensningsmyndigheten å håndheve. Allmenheten er ofte de som først vil føle smutthullene på kroppen i form av ”feil lukt eller feil farge” i nærmiljøet.

Miljødirektoratet er øverste myndighet for utslippstillatelser, kontroll og håndhevelse av disse, med bistand fra fylkesmenn og kommuner. Miljødirektoratet har gjennom flere runder strammet inn for å gjøre tillatelsene klarere, og har nå også alltid en standardliste  med prioriterte miljøgifter som alltid er totalforbudt å slippe ut om det ikke er gitt en eksplisitt tillatelse.

Fylkesmannen er forurensningsmyndighet for en del bransjer det finnes mye av rundt i landet, for eksempel kommuner, skraphandlere, skipsverft, verksteder, asfalt og pukkverk og oppdrettsanlegg, mens større fabrikker og anlegg (for eksempel skips- og oljeplattformopphugging) håndteres direkte av Miljødirektoratet.

Et viktig unntak i forurensningsloven er verdt å merke seg: samferdselsanlegg og kjøretøy har egne regler etter annet lovverk, hovedsakelig særlover for hver transportform samt forskrifter for å sikre lokal luftkvalitet og levelige støyforhold (se unntaket i forurensningsloven, en nærmere gjennomgang av regler som skal sikre lokal luftkvalitet og støy fra transport). For utslippsstatistikk fra transport, se her.

En lang rekke paragrafer i forurensningsloven kommer til anvendelse i forvaltningen, men for publikum er den viktigste bestemmelsen å kjenne til at alle, være seg private bedrifter eller offentlige bedrifter har en streng plikt til å ikke forurense utover sin konsesjon, og et ansvar for å rydde opp om uhellet er ute eller det ligger gamle synder rundt bedriften:

§ 7. (plikt til å unngå forurensning) Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at det er lovlig etter §§ 8 eller 9, eller tillatt etter vedtak i medhold av § 11. Når det er fare for forurensning i strid med loven, eller vedtak i medhold av loven skal den ansvarlige for forurensning sørge for tiltak for å hindre at den inntrer. Har forurensningen inntrådt skal han sørge for tiltak for å stanse, fjerne eller begrense virkningen av den. Den ansvarlige plikter også å treffe tiltak for å avbøte skader og ulemper som følge av forurensningen eller av tiltakene for å motvirke den.

Legg merke til at det er forurenser som i prinsippet skal betale oppryddingen eller rensetiltak, og at det alltid er den ansvarlige ledelsen hos den som lager eller eier forurensningen som har det grunnleggende ansvaret for miljøskadene av sin egen forurensning uavhengig av hva myndighetene tidligere har gitt tillatelse til. Det er for eksempel nylig fastslått i Høyesterett at den store malingfabrikken Hempel sitt morselskap har et ansvar for henlagt giftavfall rundt malingfabrikk og avfallsfyllinger på Askøy utenfor Bergen selv om forholdet skriver seg fra langt tilbake og fra en enkeltbedrift som nå er nedlagt. Bedriften engasjerte Norges beste advokater for å slippe ansvaret, men tapte altså i Høyesterett. Bedrifter er dermed pliktig å kjenne miljøkonsekvensene av hva de selv holder på med og har gjort tidligere, og om det skulle vise seg at reguleringene ikke var tilstrekkelige må det ryddes opp for å sikre god miljøkvalitet.