Bakgrunn

Miljøinformasjonsloven trådte i kraft ved årsskiftet 2003/04, og er rotfestet i den norske grunnloven samt springer ut av den internasjonale Århusdeklarasjonen og FNs arbeid for å ivareta menneskerettighetene som retten til godt livsmiljø og medbestemmelse. Med miljøinformasjonsloven og andre demokratifremmende regler i Norge har vanlige borgere og miljøorganisasjoner langt større innsynsrett enn i de fleste andre land i verden.

Selv om vi liker å tenke at Norge er et åpent demokrati og med bedrifter som ønsker et godt forhold til allmennheten, ser Naturvernforbundet ofte at viktig miljøinformasjon systematisk tilbakeholdes, enten av omdømmemessige grunner eller fordi den som sitter med kunnskapen ikke forstår at den er viktig å dele. Generelt maskeres for eksempel både produktnavn og bedriftsnavn i mange offentlige miljørapporter, og mange forbrukerprodukter mangler innholdsdeklarasjon av farlige stoffer. Naturvernforbundet har med hell brukt miljøinformasjonsloven til å kartlegge produkter og produksjonsbedrifter i Norge som bruker farlige miljøgifter som bromerte flammehemmere, fluorerte og klorerte miljøgifter (lenke: ). Vi har også fått innsyn i viktige naturverdier registrert av private bedrifter, og i hvordan oljeindustrien håndterer sitt avfall. Dette er opplysninger som aldri hadde blitt allment kjent uten miljøinformasjonsloven.

Klagenemnda for miljøinformasjon har behandlet 56 saker fra 2004 til 2012. I vedtakene fra Nemnda finnes eksempler på gode miljøinformasjonskrav som har fått medhold, og saker der nemnda har gitt den spurte medhold i at kravet er urimelig. I enkelte saker som omhandler bedriftssensitiv informasjon som samtidig er mistenkt for å kunne utgjøre en betydelig miljøfare har Nemnda selv fått innsyn i de sensitive bedriftsopplysningene og derigjennom kunnet gjøre en vurdering av om miljørisikoen tilsier at informasjonen er viktig og må utleveres eller er miljømessig uvensentlig og dermed rettmessig kan holdes tilbake.